Lengst ute der kongeveien slutter – Å i Lofoten
Helt i enden av kongeveien, på Moskenes i Lofoten, finner du et fiskevær full av gamle historiske bygninger og spennende museer. Med bobilen parkert på Moskenes Camping ble det en fin sykkeltur ut til vakre Å.
Fiskeværene er faktisk den eldste næringen i Norden og med åpent hav rett ut lå alt til rett for handel mellom Lofoten og resten av verden. Norge fikk tilført varer og tradisjoner og ikke minst litt arvegener fra lengre syd i Europa. Lofotfiske er verdens største torskefiske. Eller Skrei som vi kaller det når det er gytende torsk. Fra januar og april kommer skreien inn til Vestfjorden for å gyte. Bestill reise i god tid om du vil oppleve dette.
Jeg er en av de som elsker måker og det er alltid en opplevelse å se hvordan de her i Å har laget seg reder på hver eneste lille vinduskarm de kan finne. Støynivået når de setter i gang med sladringen her er en stor opplevelse i seg selv.
Tørrfiskmuseet – Visste du at tørrfisken er Norges eldste eksportprodukt. På tørrfisk museet kan du følge torsken fra den svømmer I havet til den er tørket og klar for italia. Ja for det er dit vi sender tørrfisken vår. Tørrfisken er faktisk et beskyttet varemerke i EU.
De tørker fisken på hjellene. Tørrfisk blir naturlig tørket av sol og vind. Tørking av mat er verdens eldste kjente konserveringsmetode og tørket fisk holder seg i årevis. Tørrfisk er så gammelt at selv torsken er kalt opp etter den. Torsk kommer av ordet turskr som betyr turrfiskr. Det er skreien som blir til tørrfisk og det er bare i Lofoten vi har klima for tørking. ikke for kaldt og ikke for mildt.
Trandamperiet – ser du på venstre side. Det ble bygget rundt 850 og det er Europas eldste trandamperi. De produserer fortsatt tran der i turistsesongen. Her ble torskelever kokt og forvandlet til tran, lampeolje og såpe. Stanken var visstnok ubeskrivelig.
Sallybua – er svært gammel, sannsynligvis en av de eldste rorbuene her. Byggeår anslått til å være fra rundt 1875. Skulle så gjerne visst hvorfor den heter Sallybua.
Øvergården – var gården til væreierfamilien Ellingsen – fra 1871 ble dette huset brukt som borgstue (tjenerstue). Stuen har huset 3 ekspeditører, 2 kondorister, 1 fullmektig og en postkontor fullmektig. Huset ble fredet av riksantikvaren i 1969.
Hennumgården – er den andre av de to herregårdene som var på Å. Det var litt uvanlig på Å med to væreiere. I dette huset fra 1868 bodde familien Nilsen. Når kongen begynte å selge fra seg landet i dårlige tider var det utrolig nok kjøpmennene fra Bergen og Trondheim som fikk eneretten til fiskeværene og landjorda i Nord og startet business der.
Stabburet – dette stabburet er fra 1886. Det var et sted man oppbevarte saltet og tørket mat. Klokka i tårnet ringte folk inn til måltidene.
Kårstua bekkhaugen -er en nydelig villa oppunder fjellet som ble bygd i 1909. Huset har en sveitser- og jugendstil fra mellom Europa i kombinasjon med nordisk dragestil.
Å rorbuer – I år 1120 bygde Kong Øystein rorbuer til de tilreisende fiskerne. Rorbuene som står her idag ble bygget på slutten av 1800 tallet og er til stor glede for overnattende. Det er femte generasjon Ellingsen som driver rorbuene idag. Her er det sløyebenker og fryseanlegg og de har egne fiskeguider for å gi turistene de aller beste fiskeopplevelser. Her får du også leid egen båt.
Gammelbutikken – på Å var bygdas kolonialhandel, postkontor, godsekspedisjon og fiskeforretning. Den ble bygd av væreieren C.P Ellingsen i 1890 etter at den opprinnelige butikken fra 1830 brant ned.
Her får du kjøpt lokalproduserte matvarer, dagligvarer, fiskeutstyr og suvenirer. I kjelleren finner du det gamle bakeriet med en steinovn fra 1878. De lager tradisjonelle brød og himmelske kanelboller.
Postkontoret – er i samme bygget som butikken og er en del av Norsk fiskeværsmuseums samling her på Å.
Gjennom generasjoner har har disse posthyllene blitt fylt med glede, håp, sorg og kjærlighet. Brev fra eldste sønnen i Amerika de aldri mer skulle få se, brev fra eldste datter som fikk jobb som tjenestepike i Oslo og kjærlighetsbrev fra en kjæreste. Det var et tøft liv.
Her jobbet postfunksjonærene. De sørget for å sortere all posten som kom inn fra inn og utland. Postverket var faktisk en av få arbeidsplasser på begynnelsen av 1900 tallet som hadde likestilt lønn for begge kjønn.
En bok svært mange av oss husker, telefonkatalogen. I 129 år brukte folk denne til å finne telefonnummeret til hverandre. Ulempen med de var at den siden du lette etter nesten alltid var revet ut..
En telefon jeg absolutt ikke savner. Det tok tid å slå inn 6 sifrete telefon-nummere på denne. Ble man møtt av opptattsignal så var det bare å dreie alle tallene på nytt. All samtale måtte skje etter kl. 17, da var det gratis telleskritt.
En gammel vakker skrivemaskin. I starten stod bokstavene i alfabetisk rekkefølge, det fungerte dårlig. Siden armene fort kilte seg i hverandre var det svært viktig å spre de mest brukte bokstavene. Så siden 1878 har bokstavene stort sett stått på den samme plassen de står idag.
Naustet – er en fantastisk samling av båter og fiskeutstyr som sammen med de andre bygningene her viser lofotfiskets utvikling de siste 250 årene.
Færing, halvfjerderømming, firing, læstabåt, fembøring, lofotbåt. Båtene hadde typenavn etter størrelse. Verdens vakreste båter synes jeg da.
Garn av lin, hamp eller bomull. Garnlinets trådtjukkelse og maskevidde varierte etter som hvilke type fisk man skulle fiske. Det var litt av en jobb å knyte garnene.
Glasskavlene, korkene og mye annet til å feste på garnet. Man trengte utstyr for å forankre garnene og holde de flytende i den høyden og i den posisjonen man ønsket.
Det var greit med mål når fisken skulle gjøres opp. Da brukte man tønnemål i forskjellige størrelser og de var fra 100-190 liter.
Fisket foregikk fra Januar til april og været på denne tiden av året førte fort til forlis. Fiskerne var utsatt for kulde snø og sjøsprøyt i de åpne båtene og altfor mange kom aldri hjem igjen.
Draugen var en dauing, et gjenferd av en død fisker som hadde druknet i havet og som ikke var begravet i kristen jord. Han bar en skinnhyre og hadde tangvase til hår. Seilte rundt i en båt med spjærede seil og varslet død for de som så han.
Husmannsstua – Ble flyttet fra en gård i Beiarn og satt opp på Å av
Johan Sørvåg i 1925. Dette interiøret vil nok mange som er født før 1960 kjenne seg igjen i.
Det ble nok laget mange filleryer og båtryer (napparyer) på denne storveven. Båtrya var fiskernes sengetøy i de åpne lofotbåtene og i rorbuene. En rye kunne veie 18 kg og den var verd like mye som ei ku. Det tok et halvt årsverk å lage en god rye og var derfor fiskerens mest verdifulle eiendel. Skinnfeller som man brukte andre steder i landet tålte ikke det fuktige klimaet.
Symaskinen var også et livsviktig redskap å ha den gangen. En båt uten seil kunne ikke brukes til lofotfiske. Å sy drivankere var nok også en nødvendighet.
I over 5500 år har fuglefangst og eggsanking vært en svært viktig del av kostholdet i Lofoten. Dunene ble brukt til dundyner og eggene metter som kjent godt.
Ikke alle bygninger er like vakre, men for historiens skyld synes jeg det er flott at de får stå i fred. Dette er ihvertfall for meg Lofoten, og måkene ser ut til å trives godt i vinduspostene.
Så utrolig vakkert med alle færingene som ligger på rekke å rad i fjorden.
Jeg tar sykkelen videre på vei utover mot enden av Moskenes og må stoppe ved dette enorme og vakre området med hjeller.
Lengst ut på Å befinner verdens største malstraum seg, «Moskenesstraumen» som har inspirert både E.A. Poe og Jules Verne i deres forfatterskap. Vidunderlig vakkert her ute!
vil du bli med oss på flere steder rundt i Lofoten så kan trykk på linkene under!
Norges vakreste strender – Uttakleiv og Haukelandskysten i Lofoten
Porten inn til Lofoten – Svolvær
Laukviks magiske solnedganger – Lofoten
Sjarmerende Stamsund – Lofoten
Med bobil i Lofoten – Flakstad og glasshytta på Vikten
Med elsykkel i Lofoten – Gimsøystrand til Sandøya
Kunst og klatring i Henningsvær – Lofoten
Sykkeltur på Flakstadøya – Lofoten
Vilt og vakkert på Reine – Lofoten
4 Replies to “Lengst ute der kongeveien slutter – Å i Lofoten”
Fantastiske bilder! Som vekket minner av «gamle dager» fra den lille brygga heime på Nord-Helgeland.
Tusen takk Arne, veldig hyggelig å høre at det brakte frem gamle minner. Jeg synes det er fint å blande nytt og gammelt slik at man kan leve seg litt tilbake i tid mens man vandrer rundt der. Å er virkelig et helt spesielt sted.
Hvordan er det å kjøre bobil i Lofoten? Smale veier? Skal kjøre bobil for første gang og lurer på om det er plasser i Lofoten det er ugunstig å kjøre?
Hei Marit. Det er ikke noe problem med smale veier i Lofoten. Jeg pleier å si at der fiskebiler og melkebiler kommer frem, der kommer alle bobiler frem. Alle fiskevær og gårder trenger en fiskebil eller melkebil og de er garantert mye større enn din bobil. Vi kjører rundt i en bobil som med bil og henger er totalt 16 meter og vi har ingen problemer. Så tut og kjør og tenk på fiskebilen og melkebilen 😉