Kunst og klatring i Henningsvær – Lofoten

Kunst og klatring i Henningsvær – Lofoten

En ekte Lofottorsk jeg er for jeg er født i Henningsvær, fadderullandei, fadderullandei… Ja vi har vel alle et helt spesielt forhold til Henningsvær gjennom den kjente og kjære barnesangen og jeg er ikke noe unntak.

Men Henningsvær er utrolig mye mer enn torskefiske. Det er en grunn til at dette sannsynligvis er det mest besøkte fiskeværet i hele Lofoten, Henningsvær er en sjarmerende blanding av gammelt og nytt og her er det en salig blanding av kunstinteresserte og fjellklatrere.

Henningsvær var en av de største fiskevær med flest fiskemottak i Lofoten. Når væreier Dreyer døde uten arvinger i 1882 tok kommunen over fiskeværet. Det ble da talt opp 133 fiskerhus med plass til 3400 mann, 7 brygger, 7 bygninger, 3 pakkhus, kullager, brennlager, salteri, bakeri, trankokeri, smed, stabbur, posthus og telegraf.

Det er utrolig koselig å rusle i gatene her, spesielt nå litt etter sesongen hvor ting har roet seg litt. Og blir du sulten så er det ikke vanskelig å få seg en matbit her med kafèer, puber og restauranter overalt. Bacalao, skrei, fiskesupper, det er så mye godt å få her.

Engelskmannsbrygga ble bygget på 1900 tallet av et engelsk farmasøytisk firma som produserte medisintran. I dag kan du ta turen innom og oppleve glassblåsere og en keramiker i arbeid. De lager altfor mye lekkert.

Dette er mitt favoritthus her i Henningsvær. Her får du se kremen av nordnorske malerier fra perioden rundt forrige århundreskifte, også kalt gullalderen i Nordnorsk malerkunst.

Jeg elsker å gå rundt i disse smågatene og da helst alene. Gå i små koselige butikker, sitte på kafè og bare kose meg. Fikk kjøpt meg en kjekk dunjakke og noen små suvernirer. Fordelen med bobil, trenger ikke tenke på koffertvekta. Så alltid spennende å komme hjem etter noen uker og finne ting i skuffer og skap jeg hadde glemt..

Henningsvær blir ofte kalt fjellklatrernes by. Ikke så rart, dette er fjellklatrernes paradis. Her troner Vågekallen foran oss med sine fristende 942 høydemeter. Skårungene måtte i gamle dager ta av seg lua og hilse på Vågakallen, så mektig var fjellet for de som bodde her.

Etter å ha sjekket ut alle butikkene i byen er det «bryggesleng» i solskinnet som gjelder.

Her ligger fiskebåtene på rekke og rad. Noen venter på skreifiske mens andre er aktive med turister hele året. For Lofoten er like populært sommer som vinter. Hit kommer folk for å oppleve midnattsola, nordlyset og skreifiske. Min favorittårstid her er februar/mars, da er lyset vakrest.

Havfisketur i Lofoten er en stor opplevelse. Her er det ikke et spørsmål om du får fisk men om du klarer å få snøret så raskt ned at du får på torsken. Seien biter seg nemlig fast når snøret er på vei ned.. Om du går inn på nettstedet Henningsvær havfiske så ser du hvilke mulighet du har for å bli med en tur. Enten som gruppe eller booke hele båten alene.

Storhagen ble bygget av væreier Drejer. I hagen var det et lønnetre og rips og solbærbusker. Det var også anlagt en byggkorn-åker. Storhagen har blitt rekonstruert under prosjektet «historiske hager i Lofoten».

Gjennom hele Henningsvær kan du følge en egen kulstursti bestående av 25 plakater som gir deg en reise gjennom historien. Renergården anno 1828, er en av disse historiske bygningene. Her lå byens telegrafstasjon.

Dreyergården er en annen historisk bygning. Denne ble kjøpt opp av forretningsmannen Jens Henrik Klæbo Dreyer (1811-1882) som skulle få enorm betydning for det lille fiskeværet, som han senere kjøpte av sin svigerfar Lars Nicolai Rener for 6000 specidaler. Det ble bygget sykestue, kapell og fyrtårn. Dreyergården inneholdt vaskeri og renseri og også et boklager for bøker som ble sendt ut til fiskerne.

En herlig gammel Volvo tok all min oppmerksomhet fra den gamle trevarefabrikken. Her var det trandamperi og snekkerverksted. I 2008 ble det stille her helt til to brødrepar fra Bergen kom og kjøpte det. Idag er det et veldig populært overnattingssted.

Havet er full av suvernier, selv foretrekker jeg en stein eller to. Men det er klart at et fiskehode er mer spenstig. Kunne kjøpt en og hengt den foran i speilet på bobilen kanskje.

Lofoten fikk øl i butikkene i 2007 så vet ikke om dette skiltet fortsatt henger som et minne om en svunnen øltid. Men Mix kiosken der i dag er like populær som øl-utsalget var den gang.

Jeg vil tro at dette huset har vært en viktig del av historien men jeg finner ikke ut av det. Kanskje noen av leserne kan bidra med noe…

Henningsværbruene sørget for fastlandsforbindelse fra 1983 noe som gav en betraktelig økning av mengden turister. Det har vært mye rare stunt fra de bruene, noen heldige og andre mindre heldige.

Planen var å besøke vakre Rørvikstranda på veien tilbake. Men det er en ting jeg aldri lærer meg, og det er å huske på flo og fjære.

Den eneste som har glede av stranden akkurat nå er denne storskarven som gjorde seg til for oss når vi tok bilder. I morgen går turen videre og vil du henge med videre på alle stedene vi besøker i Lofoten så kan du trykke på linkene under:

Lengst ute der kongeveien slutter – Å i Lofoten

Porten inn til Lofoten – Svolvær

Sjarmerende Stamsund – Lofoten

Norges mest fotograferte strand – Uttakleiv i Lofoten

Laukviks magiske solnedganger – Lofoten

Med elsykkel i Lofoten – Gimsøystrand til Sandøya

Med bobil i Lofoten – Flakstad og glasshytta på Vikten

Fiskeværet Nusfjord – Lofoten

Sykkeltur på Flakstadøya – Lofoten

Vilt og vakkert på Reine – Lofoten

Gimsøystraumen er virkelig verdt en stopp – Lofoten

Sykkeltur fra Sakrisøy til Å

Gjerne del innlegget mitt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *