Røros – vår stolthet på Unescos verdensarvliste

Røros – vår stolthet på Unescos verdensarvliste

Jeg må innrømme at jeg alltid har hatt en forestilling om at Røros det må oppleves til jul. «Jul i Blåfjell» «hjem til jul» og ikke minst «Pippis jul» er jeg sikkert ikke alene om å forbinde med Røros. Men når vi tilfeldig stoppet der med bobilen må jeg innrømme at jeg tok veldig feil, Røros må oppleves om sommeren når solen står høyest på himmelen og byen viser seg i hele sin fargeprakt.

Med hus fra 1700- og 1800-tallet, er byen som er oppført på UNESCO’s verdensarvliste, et helt levende ekte museum. Byen er fantastisk godt bevart og den ser akkurat ut som den gjorde når gruvedriften var livsgrunnlaget her. Gatemønsteret i byen her er faktisk helt tilbake fra 1600 tallet.

I 1969 kom Pippi Langstrømpe ridende nedover denne gata på Lilla Gubben i innspillingen av Pippis jul. Også de andre utescenene ble tatt opp i denne byen. Med en barndom på 70-tallet preget av Astrid Lindgrens historier så var det gøy å få se denne gata.

Røros var et handelsted av veldig stor betydning. I gamle dager var butikkinnehaverne pålagt å til enhver tid tilby varer som innbyggerne trengte. Sånn er det nok ikke lengre, men det er mange små koselig butikker å handle i. Det er nok veldig koselig her i jula med folk som sparker rundt i gatene eller kommer med hest og slede, for det gjør de faktisk i denne byen.

Amnèus Boghandel AS, etablert i 1839, er en av landets eldste bokhandler. Foruten bibler, skole og salmebøker, hadde Per Daniel Amnèus rettighet til salg av vin. Når han døde gav hans hustru fra seg denne rettigheten til «Ædruelighedens fremme i Røros», så sånn endte det «vinmonopolet».

Tysk-gården er en av mange hus her med lange historier. Denne fikk navn etter sin eierfamilie på 1600 til 1700 tallet, Bergmannsslekten Knob eller Knoph. Huset hadde flere eiere siden, men skiltet er bevart gjennom generasjoner.

Stabburet – Her på Stabburet får du kjøpt flotte husflidprodukter og inne i gården holder Røros eldste kafè Kaffestuggu til. Kafèen har med stor ydmykhet videreført mattradisjonene fra gruvetiden og ved å servere rause «arbeidsporsjoner» i form av ekte tradisjonskost. Anbefales!

Rauveta – Røros er full av sagn og legender og denne gata Rauveta skal ha vært Røros blodigste gate!  Når svenskene inntok Røros i 1678, laget de seg en slakteplass der den gamle kirken stod. Når de slaktet lot de blodet renne nedover gata som da ble helt rødfarget.

Farjar-gården – I denne praktfulle gården ble Brødrene Krogs Uldvarefabrik etablert. Her var spinneri og veveri og det ble farget stoffer. Mange kvinner arbeidet ved ullvarefabrikken fra begynnelsen av 1900 tallet og helt frem til 1990. Idag er det bibliotek, potteri og hotellrom i de gamle fabrikklokalene.

Langt tilbake i tid var tømmeret i Norge mye større enn det er idag og tømmer av furu med stor god kjerneved var et godt utgangspunkt til vedlikeholdsfrie vegger. Stadig flere moderne bygg lages i dag på samme måte, helt uten maling. Dette er det mest miljøvennlige og i det tørre innlandet holder det nesten evig.

Bergstadens Ziir – eller Røros kirke ble bygget året 1784 i kobberverkets glanstid. Interiøret er vakkert marmorert, dominert av prøyserblått som var hele 1200 ganger dyrere enn engelsk rødt. 1 kg pigment tilsvarte 286 kg oksekjøtt og det gikk med 7 kg pigment. Inne i kirken henger et praktfullt portrett av Johan Falkberget og det portrettet er malt av min morfar Harald Dal. Et maleri det også ble laget frimerke av.

Med stor ydmykhet og respekt besøker jeg kirkegården, for å få litt innblikk i historiene. Titlene på gravstenene forteller hvordan de levde og alle barnegravene sier noe om hvor sårbart livet var. Tæring, lungebetennelse, skarlagensfeber, nervefeber, kikhoste, bronkitt, kreft, spedalskhet og blodforgiftning. Det var dårlig med vaksiner den gang og å overleve var ingen selvfølge.

I kirkens vakre portal laget i smijern kan vi lese «Peder hiort død 1 august 1789». Han var direktør ved Røros Kobberverk når driften var på topp. Kirken ble bygget under hans ledelse. Han bygget seg opp en formue og dannet en stiftelse som helt frem til i dag har gitt penger til understøttelse av fattige i Røros-området.

Vakre Reinholdtgården (Øvre Svendsgården, Gabbgården) finner vi på Harald Sohlbergsplass. Harald Sohlberg, billedkunstner født i 1869 og død i 1935 malte mange malerier de årene han tilbrakte her, men hans største verk er «Vinternatt i Rondane» som ble i 1995 kåret til Norges nasjonalmaleri. Sansynligvis kan man takke denne kunstneren for at at Røros ble bevart og havnet på verdensarvelisten. Huset er et fredet kulturminne sannsynligvis fra 1770 til 1790.

«Reinsbukken falt for Hans Aasens skott. Sparket i dødskampen unna måssåen på fjellrabben. Kåppårmalmen skinte fram med den ble bergstaden til». Om historien om hvordan Hans fant malmen er sann, får vi nok aldri vite.

Røros er en ekte gruveby. En by som ble til etter at man fant kobberåren her i 1644. Over 40 kobbergruver og over 200 kromgruver. Sink, krom, svovelkis og kobber. 2000 mann i arbeid eksporterte 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis. I smeltehytta kan du oppleve kobbereventyret som engang var.

Å vandre rundt i Røros er å vandre rundt i et fargepalett hvor alle fargene er laget av jordpigmenter som Engelsk rød, sinober, brent og rå siena, brent og rå umbra, prøyserblått, ultramarin. Malermesterne blandet selv fargepulveret med kokt linolje.

Med en far som kunstmaler har jeg selv vokst opp i lukten av linolje som han blandet med jordens egne farger. Verdens beste maling sa han alltid, har du først prøvd den vil du aldri bruke noe annet. Karmene her er nok malt i hans favorittfarge Sinober.

Legg merke til hvordan husene er malt kun på den siden som vender ut mot gata. Fargepigmentene i malingen var dyr og de færreste hadde råd til å male fire vegger. Samtidig var det statussymbol å ha en rød, blå eller gul husvegg.

Løveapoteket – etablert i 1821 for å forsyne kobberverkets arbeidere med legemidler. De hadde selvfølgelig retten til å selge brennevin som legene gjerne skrev ut resept på. Det fungerte godt som medisin. Ellers så solgte de foruten medisiner, svisker, rosiner, kandis-sukker og egenprodusert sjokolade. Så utvalget i apotekene nå er egentlig gammel tradisjon.

Det er så mange vakre inngangspartier og alle detaljer er sirlig skrevet ned og finnes i kommunens verneplan. Her et nydelig inngangsparti i Mørk ultramarin med lys ultramarin stolper mot hvitt.

Leighgården «Lekbua» i Bergmannsgata er den eldste forretningsgården i byen. Morten Leigh kom til Røros som handelsmann og kjøpte gården i 1806. Frem til da hadde kobberverket eneretten til all detaljhandel med bergverksbefolkningen, noe noe de etter hvert måtte gi opp.

Bergskrivergården ble oppført av Røros Kobberverk i 1793 og idag holder politiet til her. Jeg håper virkelig at all flassingen på veggene er tegn på påbegynnende oppussing. Gården har et fantastisk utsmykket inngangsparti.

Driftsbygninger, bryggerhus, stabbur, bakgårder, staller, her ligger alt tett i tett kun adskilt av smale gater og høye gjerder. Så utrolig mye vi ikke får sett som skjuler seg mellom husene her.

Og uansett hvor langt du beveger deg så ser du de samme fargene som kunstmaler Harald Sohlberg var så opptatt av, overalt. Den grønne har vært mye omdiskutert, men den fantes også på den gamle paletten.

Iv. Olsensfarveri var eid av fotografen på Røros fra 1868. Han var opprinnelig farver, men lærte fotokunsten og overtok alt utstyret av en dansk fotograf som bodde hos han. Han bygget atelier i bygget og etterlot seg en flott samling fotografier av mennesker, gatemotiver og natur.

Så var det på tide å sykle tilbake til bobilen etter en svært våt men begivelsesrik dag i Bergstaden. Og hadde vi ikke hatt bobilen her så hadde jeg elegant hoppet på et tog til Hamar.

Den strekker seg fra Hamar til Trondheim og er 384 km lang. Den ble bygget i etappevis fra 1862 til 1877 og er Norges første stambane (bane som binder 2 landsdeler sammen). Turen fra Kristiania til Trondheim tok 2 dager så det ble lagt inn en overnatting på Koppang eller Tynset. Idag brukes den til frakt av tømmer og folk.

Takk for fantastiske dager her på Røros, vi kommer tilbake i jula.

Har du lyst til å lese mer om vår reise i Trøndelag og på Trøndelagskysten så kan du trykke på en av linkene under:

Salsnes – et lite ferieparadis på Trøndelagskysten

Ut mot havgapet på vakre Otterøya – Trøndelagskysten

Stokkøya og Linesøya – Trøndelagskysten

Agdenes – en kystperle på Trøndelagskysten

Topp 5 tips til ferie i Trøndelag

Salsnes et lite ferieparadis på Trøndelagskysten

Gjerne del innlegget mitt!

6 Replies to “Røros – vår stolthet på Unescos verdensarvliste”

  1. Så morsomt å se. Jeg er veldig glad i Røros og historien selv om jeg ikke har noen tilknytning. Reiser dit så ofte jeg kan barnefordeling å gå i byen. Dette var inspirerende.

    1. Så utrolig hyggelig å høre! Det er fantastisk å oppleve historien gjennom alle fargene for var jo sånn det var før, sterke farger overalt. Vi har selv bygget og malt vår hytte etter inspirasjon fra Røros, folkemuseer og Maihaugen, med lave dører og sterke farger. Utrolig spennende å sette seg inn i all historien der.

  2. Ja Røros er fortsatt gruvebyen slik den alltid har vært! Imponerende st de har greid å ta vare på de gamle hus, gater og ikke minst atmosfæren! Like stor opplevelse hver gang!

    1. Ja det ut som livet har stått helt stille der siden den gang. De har gjort en fantastisk bevaringsjobb der ja, og alt er nøye beskrevet i kommunens verneplan. Artig å lese seg opp på så mye historie. Tusen takk for at du leste 🙂

  3. Ja hyggelig lesning Yngvild. Røros er fantastisk. Har vært der mange ganger, men bare om sommeren. Du skriver så fint og opplysende. Beskrivelsene av fargene kjempebra. Får absolutt lyst på en tur til.

Legg igjen en kommentar til Yngvill Dal Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *