«Hjem til jul» Togtur til julemagi på Røros

Jeg skal ikke hjem til jul, men oppfylle drømmen om å oppleve Pippis magiske julegate året 1968. Det begynner å bli en stund siden, men med en bergstad som står på UNESCOs verdensarvliste har det nok ikke endret seg så mye siden det året Pippi kom ridende nedover hovedgata i vakre Røros på sin hest Gubben.

Siden Rørosbanen går fra Hamar må jeg først ta toget fra vakre julepyntede Oslo S til Hamar Stasjon. Jeg elsker å ta toget. På toget kan du spise, drikke, jobbe, gå på do når du vil og bare nyte utsikten. Du kommer raskt frem og havner stort sett midt i Sentrum når du kommer frem. Ingen styr med parkering og du kjører billig. På tog er du aldri alene og det er alltid masse liv og røre og man kommer alltid i snakk med noen.

Det er lettvint å finne frem på Oslo S. Sjekk på tavla nummer på rute og hvilken plattform og så er det bare å hoppe på riktig vogn. Legg igjen alle tynne, pene klær hjemme, det er kaldt på Røros og alle på toget er kledd i turbukser og store ullgensere på toget, vi skal nemlig opp i kaldeste vinterland.

Kaffe, strikketøy og denne utsikten! Livet kan ikke bli bedre akkurat nå!

Når du kommer til Hamar må du bytte bane. Det er rotete merket, men du må under tunellen og ut på andre siden og så ned i en annen tunnell og deretter gå tilbake igjen til midtsporet. Rørosbanen er ikonisk! Selv om toget ikke lengre er smalsporet så er det artig å få komme ombord i dette over 30 år gamle togsettet.

Rørosbanen var faktisk Norges første stambane, det vil si en bane som forbinder to landsdeler sammen, og ble åpnet av Kong Oscar II lørdag 13 oktober 1877. I 1909 kom stambanen Bergensbanen og i 1921 kom Dovrebanen. Tilslutt kom Sørlandsbanen og Nordlandsbanen og hele Norge var knyttet sammen.

Rørosbanen eller Trondheimsbanen som den også kalles er et sett dieseltog som beveger seg på en 384 km lang jernbanestrekning. Toget er ikke elektrifisert ennå., men mange mener dette er på tide. Andre vil helst ta vare på det gamle nostalgiske toget.

Det morsomste med å ta Rørosbanen er faktisk å oppleve hvordan dialektene endrer seg fra stasjon til stasjon. Jeg pleier å si at for hver stasjon man kommer til så kommer det på en ny dialekt. Kanskje litt overdrevet med tanke på at det stopper på hele 39 stasjoner fra Hamar til Trondheim, men sjarmerende er det.

Time etter time kjører vi gjennom Østerdalen i vakkert vintervær med nydelig lav sol. Folk har med seg termoser og matpakker og praten sitter løst på tvers av setene. En helt utrolig hyggelig stemning hele veien. Det føles nesten leit å måtte gå av på stasjonen når man har det så bra på toget.

Rørosbanen er ikke bare for å frakte folk men har i all sin tid vært svært viktig for skogbruksnæringen og andre næringer. Hver eneste dag fraktes tonnevis med tømmer og varegods på denne banen.

Tenk om man kunne hoppet av på hver eneste stasjon oppover fått sett enda litt mer av hver plass i denne dette flotte vinterlandet.

Mens bygd og grend farer forbi utenfor faller tankene tilbake til barndommens rike. Kanskje ikke så rart når vi vet vi er midt i Prøysenlandet og i Aukrusts rike. Med ett kan lyden av Alf Prøysen på barnetimen høres et sted i det fjerne og kanskje dukker Reodor Felgen opp bak en av av alle grindene langs jernbanesporet.

Glomma eller Glåma, Norges lengste elv, ser så fredelig ut der den ligger vakkert frosset igjen. Den 623 kilometer lange elven strekker seg fra Røros og helt lengst syd til Fredrikstad. Men når vårløsningen kommer blir Glomma med sin enorme mengde vann, fort litt skummel når den dundrer forbi husene.

Det første du legger merke til at Rørosbanen tuter hele tiden! Med hele 450 planoverganger må de tute nesten hvert annet minutt hele veien. Dessverre er ikke tutingen ment som sjarmøretappe for oss, den er ment for å unngå kollisjoner mot biler og folk som krysser jernbaneovergangene.

Landskapet langs Rørosbanen er så vakkert at man blir sittende å se ut hele veien. Etter hvert forsvinner solen ned bak fjellene og etterlater seg et kort øyeblikk en nydelig solnedgang.

Når vi ankommer Tynset begynner jeg for alvor å skjønne hvor kaldt det er der ute og jeg angrer bittert på at jeg ikke dro på meg annet enn en tynn olabukse. Det over 30 år gamle toget klarer ikke lengre å holde på varmen og alle som kommer på har kraftige røde roser i kinnene.

Når vi ankommer Røros viser gradestokken minus 28 grader! Jeg tror aldri jeg i hele mitt liv har opplevd en så kald kveld noengang!

Etter en rask tur opp den bratte bakken forbi kirken og videre opp til hotellet og et raskt klesskifte kan endelig kvelden nytes i vakre Røros.

Julegatene i Røros er fantastiske. Men se opp for Rørosinger som kommer susende ned på sparker, kjelker og akebrett med skjerf, luer og votter flagrende alle veier. Rørosingene er vant med både kulde og fart her de bor midt i denne bratte bergstaden hvor du tar rennafart fra kirken og fyker helt ned til jernbanestasjonen.

Røros stolthet ,Bergstadens Ziir, bygget i 1784. Vidundelig vakker i vinterkulden en desember kveld.

Her ser du hvorfor Røros står på Unescos verdensarvliste. Hele bergstaden består av vakre hus som dette og alle har sin egen historie.

Jeg må selvfølgelig innom favorittbutikken min, den fineste butikken i hele byen. Her bugner det av julepynt og alt du kan tenke deg av herlig krimskrams. Her ble kofferten fylt til randen med julegaver før jeg tuslet ned til togstasjonen igjen. Å kjøre et tog i motsatt retning gir alltid en helt ny opplevelse.

Dette innlegget var ment som en hyllest til Rørosbanen. Nå håper jeg du vil trykke deg videre og oppleve mer av julen i Røros. Jeg har også skrevet et sommerinnlegg om Bergstaden for deg som vil se Røros i sin vakreste fargepalett og lese mer om husene og historien her. Det er bare å trykke på linkene under her:

Julemagi på bergstaden Røros!

Røros vår stolthet på Unescos verdensarvliste!

Takk for at du ble med på turen! Skriv gjerne inn en kommentar om det er noe du lurer på eller følg meg på Facebook!

Gjerne del innlegget mitt!